Topp 10 filmer fra 2025

Verdt å nevne

Konkurransen om de 10 øverste plassene var knallhard, og flere gode filmer nådde dessverre ikke helt til topps. Derfor har vi gjort som vår alles kjære julekokk Ingrid Espelid Hovig og “juksa litt”.

Her er 8 filmer fra 2025 som er verdt å nevne:

Kill the jockey

Ketamin er visst ikke bare for hestene - det er også for rytteren.

Den selvdestruktive galopprytteren Remo (spilt av Nahuel Pérez Biscayart) går på en skikkelig rustung bender etter at han finner ut at kjæresten og kollegaen hans, Abril (spilt av Úrsula Corberó), er gravid. Før et hesteløp tar han store mengder sprit og ketamin, noe som ender i en alvorlig rider-ulykke og han setter mafiasjefen hans, Sirena, i dyp gjeld. Remo, som nesten dør i ulykken, blir gjenfødt som “Dolores” og rømmer sykehuset. Mens Dolores navigerer seg rundt i Buenos Aires uten minner om hvem han en gang var - er mafiaen på jakt etter Remo og ute etter hevn.

Dette var en av de første filmene jeg så på Tromsø internasjonale filmfestival, og den gjorde et skikkelig inntrykk på meg. Filmen er morsom, surrealistisk og blander sjangre som komedie, krim, mafiafilm og sportsfilm på en elegant og sømløs måte. Dette er et friskt pust innen eksperimentell film og en soleklar favoritt for meg i år. Du finner meg på Bjerke travbane de neste ukene!

Skrevet av: Hedda Baarud

A Complete Unknown

Okei. Jeg vet at alle og mødrene deres har sett denne og er enige om at den er alt fra helt grei til skikkelig bra. Og de har rett! Om du ikke har sett denne enda, er den virkelig verdt å sette på en søndag for litt lettfordøyd underholdning og ikke minst: god musikk. Timothee Chalamet spiller godt og filmen ser ganske pen ut!

Når det kommer til disse såkalte biopic filmene om ikoniske musikere, så skal det ikke mye til for å fenge meg. Jeg elsker Bob Dylan. Denne filmen handler om Bob Dylan. Jeg er solgt.

Skrevet av: Julie Bergheim

Queer

Hvordan forteller du noen at du vil ha dem, uten å si det høyt? Mannen som ga oss Challengers (2024), en favoritt i redaksjonen, klarer ikke å gi slipp på svette, skeive menn. Hurra!

I denne filmatiseringen av en roman med samme navn, møter vi William Lee (Daniel Craig), vandrende rundt i 1950-tallets Panama. Den linkledde mannen fyller dagene med alkohol, dop og yngre, mannlige besøk. Men så, en fuktig kveld, møter han den slående vakre Eugene Allerton (Drew Starkey). William kjenner på et kraftig behov for å bli bedre kjent med denne unge studenten. Men er han egentlig “queer”? De to utvikler et intimt, men turbulent forhold. William tar etter hvert Eugene med seg på en reise, på jakt etter et mystisk dop ved navn “yage”. Det sies at dette skal gi dem evnen til å kommunisere med hverandre gjennom telepati. Kanskje på denne måten, vil de endelig tørre å ta bladet fra munnen.

Queer behandler tematikk som begjær, lengsel, skam og avhengighet på en måte som er øm, hard og hjerteskjærende om hverandre. Dette er viktige temaer undertegnede aldri blir lei av. Vi får også servert det jeg personlig mener er den beste bruken av musikk i film noensinne. Ikke bare er Trent Reznor og Atticus Ross (også fra Challengers!) tilbake på laget til Guadagnino med en original score, men Nirvana sin Come As You Are serveres hele to (!) ganger i løpet av de 2 timene og 17 minuttene filmen kler lerettet. Queeriminelt undervurdert film, jeg vil ikke ta imot videre henvendelser.

Skrevet av: Lise Bukier

Baby Invasion

Harmony Korine har for fullt tredd inn i sin skibidi-toilet æra. Med sitt nye kreative teknologiselskap EDGLRD har han gått så langt bort fra konvensjonell film som han klarer, og koker heller opp filmer som om de var nettbaserte shitposts. I hans nyeste film Baby Invasion følger vi et slags forbannet dataspill hvor soldat-babyer bryter seg inn i villaer og dreper de rike mektige. Korine blander dataspillestetikk, KI og streamingkultur med et suggererende originalt lydspor fra Burial, og lager en hypnotisk digital suppe av en film. Dette er shitposting på høyt nivå, og jeg digger det!

Skrevet av: Jakob Skrede Langedal

Bird

Bird regissert av Andrea Arnold (American Honey og Fish Tank) er et sårt, vakkert og ufiltrert stykke indie. Vi følger en 12 år gammel jente i Sørøst-England i hennes usedvanlig kaotiske oppvekst. Hun bor, eller squatter i et falleferdig hus sammen med den alt for unge faren (spilt av Barry Keoghan) og vennene hans. Hverdagen hennes er prega av narkotika, vold og all annen faenskap. Midt i kaoset møter hun en mystisk mann, som kaller seg Bird. Et merkelig, sublimt bånd dannes. Det er som om hovedpersonen og Bird ser en slags uforklarlig skjønnhet midt i infernoet.

Du vet når folk promoterer “ekte fotokunst” og fotografiet kun er et fattig menneske som ser skikkelig stolt ut? Denne filmen er som det. Bare at den er skikkelig skikkelig bra.

Jeg sjarmeres av coming of age som er godt gjennomført, og med et score av Burial og needledrops av Fontaines D.C og Blur er jeg ikke bare sjarmert, men helt pladask.

Skrevet av: Julie Bergheim

F1

Liker du Formel 1? Liker du å bruke søndagen din på å se biler til flere millioner, kjøre jævelig fort, runde etter runde? Det gjør ikke jeg. Men selv om jeg aldri kommer til å sette meg ned å se på Formel 1, så fanger denne filmen meg.

Filmen er dekket av fjente fjes som Brad Pitt, Javier Bardem, Kerry Condon og Demson Idris. Alle spiller utrolig bra, i en ellers veldig standard blockbusterfilm. Men selv om den ikke er nyskapende i sin historiefortelling, så er den banebrytene i sitt kameraarbeid. Du føler hver sving og akselerasjon bilen tar, og du blir tatt med i løpet på en helt unik måte. Denne filmen kan minne om “TOPGUN: Mavrick” som kom ut i fjor, og hvis du fikk høy puls av den, så kan jeg absolutt anbefale denne filmen!

Skrevet av: Arthur K.R. Nilsen

Afternoons of Solitude

Albert Serras intense tyrefekting-dokumentar Afternoons of Solitude er kanskje den filmen som gjorde dypest inntrykk på meg i 2025. Gjennom Serras observerende kamera møter vi tyrefekteren Andres Roca Rey både før, under og etter en lang rekke intense oksekamper i arenaen foran blodtørstige publikummere. Dette er ingen tradisjonell dokumentar - moraliserende kommentatorspor og fordomsfulle intervjuer er helt fraværende. De voldsomme blodige bildene taler godt nok for seg selv.

Afternoons of Solitude er en film som gjorde meg illsint og provosert gjennom mesteparten av spilletiden. Likevel glimter den til tider til med (ufrivillige?) humoristiske øyeblikk, som tyrefekter-crewets hyppige kommentarer på størrelsen på ballene til hovedpersonen, og en scene der Roca Rey får hjelp av en kollega med å få plass i de trange strømpebuksene sine. Som vår gode Anne sa så klokt etter visningen av denne filmen i Tromsø: “Dere trenger ikke drepe okser for å bevise manndommen deres, dere kan bare ligge med hverandre”.

Selv nesten et år etter jeg så denne filmen, tenker jeg fremdeles stadig tilbake på den. En vond, intens og brutal dødsdans som er umulig å stille seg nøytral til etter man har sett den!

Skrevet av: Jakob Skrede Langedal

Nå går vi over på de ti filmene Nova Noir har stemt frem som sine favoritter

#10 - Nosferatu

Distribusjon: United International Pictures

Jeg har gjenoppstått fra de døde etter en semesterlang permisjon fra min elskede redaksjon ,det rimte, og vet du hvem jeg har det til felles med? Historiens mest ikoniske vampyr! Dog jeg ikke ble vekket til live igjen av erotisk telepati er jeg likevel i rute for å skrive litt om en av mine favorittfilmer fra i år, like før jul.

Nosferatu er en nyinnspilling av et originalt stumfilmmesterverk regissert av F.W. Marnaus, men nå er det altså ingen ringere enn min yndlingscanader Robert Eggers som legger sin hånd på verket. Og hans særegne, mørke folkhorror stil preger selvsagt Nosferatu også. Jeg har få ord å bruke så jeg akter ikke å gjenfortelle plottet, det kan du finne ut av selv. Men her er det meste fremragende. Bildene er nydelige, og er det som etablerer den nifse stemningen, for dette er ingen film stappfull av jumpscares. Skuespillerprestasjonene er heller ikke til å klage på. Både ugjenkjennelige Bill Skarsgård som Grev Orlok, kudos til sminken her, fantastisk morsomme og rare Willem Dafoe som

Professor Albin Eberhart Von Franz, Nicolaus Holt som litt tafatt ektemann, og ikke minst Lilly Rose Depp i en makeløs hovedrolle. Jeg vet hun har for mye kritikk for å være nepobaby, men skjerp dere, hun er dyktig!

Kostymene, de historiske detaljene og språket imponerer meg også som alltid med Eggers. Han har en lidenskap for at hostriske detaljer skal være korrekte, og om det betyr å lære Skarsgård det utdødde språket darcian, eller å få landsbybeboerne til å faktisk snakke romansk og ikke engelsk, så er det det som gjøres. Dette er jevnt over en svært imponerende og flott film, som kanskje halter litt i fremdriften i andre akt, men det er også min eneste innvending.

Nosferatu kunne kanskje vært en kjærlighetshistorie, men ikke med Robert Eggers ved roret. Det er en ode til det mørke, til døden, til det groteske og ulykkelige. Det passer filmen, og det passer meg meget godt!

Skrevet av: Astrid Ottmann-Knoph

#9 - Bugonia

Distribusjon: United International Pictures

Tror du på aliens? Det gjør ihvertfall Jesse Plemmons sin karakter i Bugonia, som er den nyeste filmen til Yorgos Lanthimos. Filmen følger Teddy som overbeviser fetteren sin til å kjemisk kastrere seg og kidnappe Michelle Fueller som er sjefen for et stort medisinselskap. Først så tror man kanskje at det er for å få en økonomisk fordel ellernoe, men det viser seg at disse gutta er konspirasjonsteoretikere og er overbevist om at hun er en ond alien fra planeten Andromeda. Teddy vil at Michelle skal kontakte skipet sitt og ta han med til lederen deres.

Nesten hele filmen er et tilnærmet romdrama med to konspiratoriaske menn og damen de har kidnappet. Dette er en solid film som utfordrer virkelighetsoppfatningen din i løpet av filmen.

Skrevet av: Lotte Grytten

#8 - Sorry Baby

Distribusjon: Ymer Media

Sorry, Baby er Eva Victors regidebut og har blitt en stor snakkis i år. I tillegg til å være regissør har Victor også skrevet manuset til filmen og spiller hovedrollen, Agnes. Filmen hadde premiere på Sundance tidligere i år, hvor hun vant den prestisjefulle manusforfatterprisen, Waldo Salt Screenwriting Award. Noe som er veldig, veldig fortjent, spør du meg.

Filmen handler om hvordan et liv utspiller seg etter at noe grusomt skjer, og hvordan det kan påvirke et menneske. Vi følger hovedpersonen Agnes, som studerer for å bli professor. Hun bor sammen med bestevennen sin, Lydie, og de lever et hyggelig og latterfullt liv i New England. Men en dag skjer det som ikke skal skje. Hun blir utsatt for et overgrep. Filmen viser hvordan dette påvirker livet hennes i hverdagen, i jobben og i måten Agnes ser seg selv på.

Sorry Baby er et vakkert, sårt og overraskende morsomt portrett, og det er umulig å ikke ende opp med å elske henne når rulleteksten kommer. Filmen er skutt på en vakker og selvsikker måte, og musikken passer vanvittig godt og gir oss en helt spesiell atmosfære å være i. I 103 minutter blir man brakt inn i en verden som både er vond og god å være i. I det filmen er ferdig, sitter man igjen med en vanvittig tung ryggsekk med følelser av alle slag. Rett og slett en fantastisk god film, og Victor gir oss en av de beste skuespillerprestasjonene dette året.

Skrevet av: Eirik Wiik Hjermstad

#7 - Conclave

Distribusjon: FilmNation Entertainment

Da jeg så Conclave for første gang visste jeg ikke stort om filmen, bare at Ralph Finnes skulle ha på seg en staselig kappe og se alvorlig ut, og det kunne man vel like!

Conclave beskrives som en ‘thriller’, og dette ordet kler filmen godt.

Paven er død, og en ny pave må velges. Det klassiske veiskillet: Skal den katolske kirken gå i en mer inkluderende og åpen retning, eller skal den trekke seg litt tilbake til sitt konservative opphav? Et enkelt spørsmål som på mesterlig vis skaper sitrende spenning i en film som ellers er ganske stille og lavmælt.

Jeg satt ytterst på kanten av stolen min, godt fremoverelent under mesteparten av filmens spilletid (2 timer), og flere ganger fikk jeg hakeslep. Pavene i denne filmen må være kilden til det sagnomsuste begrepet, “sladrepave”. De opptrer hederlige, men snakker stygt bak ryggen. De sprer rykter, legger planer, holder hemmelige møter, og alt dette mens de suser rundt i sine flotte kapper.

De siste minuttene av filmen syns jeg er spesielt uvurderlige, og jeg anbefaler på det sterkeste at du også tar en titt, om du enda ikke har sett denne flotte filmen.

Skrevet av: Anne Halsa

#6 - Den stygge stesøstren

Distribusjon: Ymer Media

Sjalusi, kostymedrama og en god porsjon edle deler servert på et sølvfat garantert å gi deg blyforgiftning, og bendelorm hvis du er ekstra (u)heldig.

Emilie Blichfeldt debuterer bedre enn en prinsesse som nettopp har blitt lovet bort sammen med et halvt kongerike.

Filmen baserer seg på Brødrene Grimms “Aschenputtel”, og sparer virkelig ikke på detaljene! Lea Myren spiller Askepotts stygge stesøster Elivira med så stor overbevisning at jeg opp til flere ganger måtte minne meg selv på at jeg ikke så en dokumentar.

I tillegg til å ha laget en sansevekkende body horror-adaptasjon av det klassiske eventyret, kommer Blichfeldt med en sylskarp kritikk av objektifisering, kroppspress og kvinnesyn. Jeg gleder meg stort til å følge med på reisen hennes videre i filmverdenen!

Skrevet av: Pauline Lundekvam

#5 - Kneecap

Distribusjon: Tour de Force

Jeg har hatt «Get Your Brits Out» på hjernen mesteparten av året!

Kneecap er en fiksjonell komedie om den irskspråklige rapgruppen med samme navn. Filmen spilles av trioen selv, og selv om de ikke er faktiske skuespillere, gjør de en formidabel jobb.

Med grov humor og tung rusbruk forteller filmen historien om Liam (Mo Chara) og Naoise (Móglaí Bap) fra Vest-Belfast, som ser det å snakke irsk som en form for motstand og kamp. Sammen med musikklæreren JJ (DJ Próvaí) gjør de frustrasjon og identitetssøken om til politisk ladet hiphop på irsk. Filmen er full av røff humor og heftig narkobruk, men handler først og fremst om språk, kultur og tilhørighet i Nord-Irland.

Filmen var på shortlisten til Oscar, og selv om det ikke ble noen nominasjon, er dette likevel en sterk prestasjon fra spillefilmdebutanten Rich Peppiatt - en engelsk regissør det virkelig er verdt å følge med på videre.

Vi i Noir koste oss med Kneecap både på filmfestivalen oppe i nord i vinter og på musikkfestival i Tøyenparken nå i sommer. Kneecap var en klar favoritt, både som film og musikk i år!

Skrevet av: Hedda Baarud

#4 - Kjærlighet

Distribusjon: Motlys

Dag Johan Haugerud er modig når han velger et så stort ord som “kjærlighet”, men jeg må nok si meg enig i at det er det mest passende ordet å bruke om denne filmen.

Ut av lerret strømmet kjærlighet i alle former og fasonger, og jeg ble fylt av noe som minnet meg om lukten av nyklipt gress og markjordbær. Jeg ble minnet på at det først er når vi tør å blottlegge sjelen at de virkelig gode relasjonene viser seg i all sin prakt.

Kjærlighet handler om å gi og ta, famle seg frem i blinde, og å rett og slett hoppe ut i det og håpe på det beste. Med kinopremiere første juledag 2024 minte “Kjærlighet” meg på at det meste ordner seg til slutt hvis man har riktig innstilling.

Dag Johan Haugerud gir oss en sniktitt frem til sommerens lange dager med rekelag og sommerfugler i magen, og smører de vinterdeprimerte hjernene våre med et tynt lag med kjærlighet.

Skrevet av: Pauline Lundekvam

#3 - Affeksjonsverdi

Distribusjon: Nordisk Film Distribusjon

Når man snakker om de beste filmene fra året som har vært, er det umulig å ikke nevne Affeksjonsverdi. Den er jo tross alt regissert av vår nasjonalskatt, Joachim Trier. Og ikke nok med det, den er også satans bra. Filmen presterte å få Grand Prix-prisen i Cannes med 19 minutter stående applaus, og har blitt en stor snakkis internasjonalt etter den tid. Det må også nevnes at den for et par uker siden ble nominert til 8 Golden Globes, ulikt noen annen norsk film, noensinne. Det sies også at den vil bli en stor Oscar-favoritt til neste års utdeling, så det er bare å krysse alt som kan krysses.

I filmen møter vi to søstre: Nora, som er skuespiller, og Agnes, som er historiker. Handlingen utspiller seg ved at deres berømte og fraværende filmregissør-far vender tilbake til livene deres etter at moren deres dør. Han har ikke laget film på mange år og ønsker sitt store comeback. I den anledning utvikler han en spillefilm hvor hovedrollen er skrevet for Nora. Hun avslår tilbudet og vil ikke trekkes inn i hans verden igjen. Avslaget gjør at faren i stedet henter inn en amerikansk skuespiller til den rollen som egentlig var ment for datteren. Dette skaper nye konflikter mellom ham og Nora, men også mellom søstrene.

Affeksjonsverdi utforsker hvordan fortidens sår og gamle relasjoner kan påvirke en familie, og hva slags konsekvenser det kan ha for et liv. Historien er dyp, sår og menneskelig, og kan være relaterbar på mange måter, selv om den spesifikke historien i seg selv er ganske langt fra det gjennomsnittlige liv. Trier bruker sitt særegne og elegante filmspråk til å drive oss gjennom historien på en vakker og effektiv måte. Etter hans nå sjette spillefilm kan man trygt si at Joachim må være en av de beste vi har til å kapre mellommenneskelige forhold og sårbarhet i film. Filmen er rett og slett et kjærlighetsbrev til familiehistorie og film i seg selv.

Skrevet av: Eirik Wiik Hjermstad

#2 - Sinners

Distribusjon: Warner Bros. Discovery

Filmen er regissert og skrevet av Ryan Coogler, kjent fra Black Panther og Creed, som tydeligvis er så glad i Michael B. Jordan at han lot ham spille to, nokså like, karakterer i filmen. Man kan jo bare håpe på at dette dobler sjansene for Michael til å vinne sin første Oscar.

Filmen er satt på tidlig 1900-tallet. Her bekler Michael rollene som de to tvillingbrødrene Smoke og Stack. De vender tilbake til hjembyen deres etter et liv i Chicago preget av kriminalitet. Planen er å åpne en Juke Joint, et hus eller en bar for musikk, dansing og alkohol, ofte brukt av afroamerikanere i sørstatene. Comebacket blir ikke helt som planlagt da en irsk vampyr med en forkjærlighet for folkemusikk bygger en armé med hillbillyer som insisterer på å krasje partyet.

Filmen vektlegger afroamerikansk kultur fra tidlig 1900-tallet og da spesielt blues-musikk. Gamle og nye blueslegender som Buddy Guy og Kingfish deltar i filmen, både på skjermen og med musikk til lydsporet.

Forfriskende å se en original idé som ikke allerede har tilhørighet til etablerte og enorme franchiser. En underholdende og informativ seeropplevelse.

Skrevet av: Johannes Bjørang

#1 - One Battle After Another

Distribusjon: Warner Bros. Discovery

Og Nova Noir sin aller største favoritt fra i år, går selvfølgelig til One Battle After Another!

Paul Thomas Anderson fortsetter sin imponerende regi-karriere med en film som allerede føles klassisk, selv om den nettopp har kommet ut.

One Battle After Another følger Pat som er medlem av en gruppe revolusjonærer kalt “the french 75” og sammen med en av lederne kalt Perfidia Beverly Hills. Pat og Perfidia får et barn sammen som Pat blir sittende igjen med når Perfidia stikker av og sladrer på resten av gjengen for å komme seg unna politiet. Den revolusjonære gruppen splittes opp og Pat og datteren begynner å leve vanlige liv undercover, helt til en militærsersjant begynner å mistenke at datteren til Pat og Perfidia egentlig er hans datter.

Denne filmen er spennende, actionfylt og hysterisk morsom med fantastiske og elskbare karakterer. Vår soleklare favoritt i Nova Noir, og selv om du burde sjekke ut alle filmene på denne listen burde du definitivt sjekke ut denne aller først!

Med det pakker vi sammen filmåret 2025, og for et fantastisk filmår vi har hatt! Da blir man ekstra glad for at det kommer et nytt år med masse nye og spennende filmer like rundt hjørnet!

Godt nytt filmår!

Skrevet av: Lotte Grytten