Emma synger julen inn

Det nærmer seg julaften, men som mange andre, sliter jeg med å finne julefølelsen. Julemagien jeg følte på som barn, er noe jeg i «voksen» alder har slitt med å finne tilbake til. Det er plussgrader, regn og drittvær hele ferien. Gleden som var i adventstiden, med julekalendere og kos, er byttet ut med eksamen, stress og julevask i kollektiv. For å unngå å bli en Grinch, har jeg prøvd mange ulike metoder for å finne tilbake til magien. Jeg ser alle julefilmene, drikker julebrus, spiser pepperkaker og klementiner og hører på julemusikk. I november i fjor kom Emma Steinbakken ut med et album som heter «Emmas jul», og albumet fant fort sin plass på «Finne-tilbake-julemagien» listen min. Ett år senere er hun på turné av samme navn, Emmas Jul.

Lørdag 20. desember synger Emma Steinbakken julen inn foran en fullsatt sal i Kilden, Kristiansands konserthus. Dette er andre gang jeg får oppleve henne live, og som sist, er de lyse krøllene utslått og hun er kledd i rosa. Denne turneen har bandet tatt på finstasen, og Emma har byttet ut de korte kjolene, med en lang, vakker prinsesse-kjole. Det er en rolig og forventningsfull stemning blant publikum. En kontrast til de hun spilte for i vår, hvor de fleste var dritings og høylytte.

Hun åpner showet med klassikeren «Deilig er jorden». Videre spiller de låtene fra julealbumet. Albumet består av Steinbakkens 10 favoritt julelåter, blant annet «Stjernesludd», «Himmel på jord» og «Have yourself a merry little christmas». Hun spiller også sin siste single «Wild», en låt hun skrev til den nyeste sesongen av Netflix-serien «Hjem til Jul». Den har jeg selvsagt binget et par dager i forveien, og er helt enig med det Emma forteller at snekkeren er dritkjekk.

Konserten byr på en annen Emma enn jeg har sett tidligere. Hun er mer intim, sårbar og ekte. Store deler av den 75 minutters lange konserten prater hun med publikum om egne opplevelser og tanker rundt julen. Hun deler om vanskelige familieforhold, og hvordan julen for henne også bærer preg av sorg. Sorg over de hun har mistet, og faren hun ikke lengre har kontakt med. Hun forteller publikum at for henne er det moren hennes som står bak julemagien, og dedikerte «Songbird» (originalt Christine McVie) til henne. Mamma og jeg hulket i kor underveis.

Kombinasjonen av stemning, låter og Emmas unike og nydelige stemme var alt jeg trengte for å finne tilbake til julemagien. Hun gir låtene man har hørt i alle år et personlig preg, samtidig som hun respekterer tradisjonen. For meg vil musikken alltid være en viktig del av julemagien, og julekonserter skal fra nå av bli en fast tradisjon i årene framover. Dersom du ikke fikk med deg årets juleturne, er det like magisk og vakkert å høre det hjemme foran juletreet også.

God Jul!